Mats Larssen har skrevet en godt innlegg om temaet i Norsk Psykologiforenings blogg – her er linken.
«Dette er terapi som tar tid. Og som må ta tid. Det vi forsøker å få til, er at utviklingen som stoppet opp, kan komme i gang igjen. At de uforståelige og, i mange tilfeller, skremmende og utålelige reaksjonene de kjenner på, kan få lov til å komme til overflaten og bli tatt i mot, forstått og regulert.
Hvorfor tar det tid? Fordi vi ikke bare kan fortelle klientene hvordan de kan gjøre ting annerledes. Det må læres gjennom erfaring, gjennom å kjenne det på og i kroppen, gjennom å få opplevelser av at noe annet er mulig . Gjennom å våge å være tilstede i det vonde, smertefulle og skumle, sammen med et annet menneske som de stoler nok på til at det blir trygt å gå inn i det. Da kan de langsomt vinne nye erfaringer rundt regulering av disse følelsene og reaksjonene. Kanskje de ikke er gal eller dum? Kanskje de bare har helt normale reaksjoner på unormale situasjoner?» (skrevet av Mats Larssen)
